Notater |
- Bruker av Hofsmo gård 1753-1798. Den første i linjen i min slekt som eide gården Hofsmo, GNR 65/2 (Jehansplassen)
Ole var klokker i Selbu fra 1737 (se Selbuboka bind I, side 345)
Følgende står om gården i Selbuboka, bind 4, s. 452:
Navnet Hofsmo eller Hovsmoen på bruket her, er unaturlig, men da det var mange Hårsdat-bruk, tok familien som kom her fra Hovsmoen igjen det navnet som familienavn, etter å ha brukt Hårstad i noen år.
I Selbuboka, bind 1, side 345 står det følgende om Oles klokkertjeneste:
“Ole Jonsen Bjørnør (1714-1794) var innflytter, og da trolig fra Bjørnør. Vi vet ikke mer om hans bakgrunn enn at han hadde noe utdannelse - den senere prost Støren skriver at han var hans “Sidemand i Skolegangens nederste Classe” ved Trondheims skole. Sommeren 1737, det året Ole Bjørnør kom hit, giftet han seg med Ane Cathrine Schmideknegt, Jens Blochs (presten) stuepike. I 1765 giftet han seg for annen gang med Elen Lyndtz. I begge ekteskap var det flere barn.
Ole klokker bodde på Åsbakken som husmann under Nedre Hårstad. I sitt levned var han “stille og honet”.
Som kirkesanger har han ikke fått de beste skussmål. “Hovedklokkeren brægede i Kirken og hele Menigheden med ham, saa det var en Ynk at høre paa”, skrev biskop Gunnerus i visitasprotokollen. Da skolevesenet ble ordnet, fikk klokkeren Mebonden og Øverbygda som skoledistrikt. På sine eldre dager fikk han “et Tilfælde af Rosen i sine fødder”, så han måtte leie en vikar til å reise rundt i skolekretsen.
Ole Bjørnår satt i trange kår. En sønn var malermester i byen, men døde og etterlot seg stor gjeld. Faren lånte penger for å betale gjelda og kom derved i “ytterlig Fattigdom”. En annen sønn ble påsatt som lærer for å overta etter faren, men han døde også. Klokkeren søkte om suksesjonsbrev på klokkerstillinga for sin tredje sønn, Johan Jørgen, da denne ble konfirmert. Han fikk lov på det av sin ungdomsvenn, prost Støren, men det viste seg at “en Bonde på Strinden” alt hadde fått suksesjonsbrev på klokkerembetet i Selbu av biskopen.
Ole Bjørnør døde i 1795, 81 år gammel. Søndagen før han døde holdt han bønn i kirken da sognepresen var syk.”, , , [2, 3]
|